Beat

 

Photo: Tom Dixon

Jeg har sett Beat-lampene fra Tom Dixon mange ganger, blant annet i interiørmagasiner og interiørbutikker. Har i utgangspunktet alltid hatt en messingsperre og naturlig nok har jeg alltid syntes at det blir litt for mye messing i disse lampene. I mitt hode hører messing hjemme på en norsk hytte langt oppe i fjellet, gjerne i kombinasjon med et sofabord i furu og en slags matchende sofa med blå-og rødrutete puter i.

Da vi var på en fiskerestaurant i Reykjavik for noen uker siden, var det Beat-lamper i taket så langt øyet kunne se. Disse var hengt opp i grupper på tre eller fire, og lyset de avga var nesten litt magisk.

Det var da det skjedde. Messing ble plutselig überkult i mine øyne. Kanskje var det vinen, kanskje var det stemningen, eller rett og slett det faktum at jeg for en gangs skyld klarte å se forbi min såkalte messingsperre. Jeg falt litt for lampene Beat, og nå får jeg de absolutt ikke ut av hodet. Det var jo ikke planen, siden vi allerede hadde (nesten) bestemt oss for hvilken lampe vi skulle ha over spisebordet på kjøkkenet.

Eneste ulempen er at de avgir ganske så fint stemningslys, og absolutt ikke noe godt arbeidslys. Og jeg må si at noe av det verste jeg vet er et kjøkken med dårlig arbeidslys. Å flytte spisebordet ut i stuen er totalt uaktuelt.

Konklusjonen må da altså være at spiseplassen i tulipanhjemmet og Beat fra Tom Dixon aldri var ment for hverandre? Eller?

------------------------------------------

I like the Beat lights a lot, especially the shapes and the brass. The simple, sculptural forms are beautiful alone, but they also do very well in groups of three or four I think. Hm….