

Foto © Hvite tulipaner
// bord – Bolia, trebrett og lyslykter – Iitalla, lysestaker – Kähler, puter – Hay, Ferm Living og hjemmestrikket, sofa – BoConcept //
Er det sånn at hjemme er der hjertet er? Eller kan man føle en tilhørighet, selv om man ikke er hjemme? Fire uker her i Chennai er straks et tilbakelagt kapittel. Det har gått rasende fort. Og jeg må utrolig nok innrømme at jeg har følt en slags tilhørighet mens jeg har vært her.
I morgen får vi selskap av familie fra Norge, og så drar vi alle mann ut på eventyr her i Sør-India. Vi skal innom nye steder hver dag i en hel uke. Vi skal blant annet besøke palasser og templer, ut på hiking i villmarken (håper på å se og ri på elefanter), innom teplantasjer og bo på husbåt. Gleder oss.
Så gleder jeg meg også til å komme hjem til Norge. Til vårt hjem, som kanskje ikke er så stort å skryte av, men det er i det minste vårt. Så gjennom alle bildene hjemmefra her på bloggen min her om dagen, for å prøve å finne ut hva jeg savnet mest. Greide ikke å velge noen spesifikke ting. Det var mer snakk om følelsen av å krype i sofakroken med et pledd over seg, masse tente stearinlys og en god kopp te, med tulipanmannen ved siden av meg. Høstfølelsen nemlig. Trodde aldri jeg kunne innrømme noe sånt, men nå er jeg lei sol og sommer. Shoot me, men det er sant.
Tar en datafri uke jeg nå. Ha det fint så lenge!
*Hvite tulipaner*