Min andre kjærlighet

De fleste har kanskje fått med seg at tulipanmannen er min første, største og siste kjærlighet her i livet?! Han er det beste jeg noen gang kunne ønsket meg av en mann, og enda mer. Jeg bare forguder han. Vi har det veldig gøy sammen, og jeg blir bare mer og mer glad i den mannen. Ved siden av å være min ektemann og min beste venn, er han også min sjelevenn. Vi er utrolig like, og der vi er ulike utfyller vi hverandre perfekt synes jeg. Tusen takk for at du er den du er kjæresten min♥

 

Men det jeg har holdt litt hemmelig for resten av verden, er at jeg også har en annen kjærlighet. Tulipanmannen er veldig glad på mine vegne forresten og er ikke det minste sjalu. Min andre kjærlighet er kanskje rundere, sprøere og tørrere enn tulipanmannen, men den er minst like god og søt som han!

 

   

 

Første gangen jeg møtte denne herligheten var for ca 2 år siden, mens jeg var i praksis i en 1. klasse. Jeg satt og leste for elevene mens de spiste i matpausen, da jeg plutselig luktet noe herligere enn herligst. I et forsøk på å finne ut av hva det var, reiste jeg meg opp og vandret litt rundt om i klasserommet, mens jeg fortsatt leste. Plutselig spottet jeg noe rundt på bordet til gutten som satt bakerst i klasserommet. Gutten satt og koste seg med denne runde herligheten mens smulene fløt. Så fort som jeg kunne, avsluttet jeg kapitlet og skyndte meg til gutten som vi kan kalle for A.

 

         

Jeg: Hva er det du spiser, spør jeg forsiktig?

A: Kanelknekkebrød vel, svarer gutten (5 og 1/2 år) nesten litt frekt.

Jeg: Næmmen, har mamman din bakt kanelknekkebrød hun da, sier jeg så blid som jeg får til?

A: Nei, sier gutten raskt. Hun har kjøpt det på butikken.

Jeg: Hvilken butikk, spør jeg forventningsfullt?

A: Matbutikken vel, svarer gutten litt utålmodig nå.

Jeg: Men husker du ikke hvilken butikk da? Prøv å huske da, sier jeg og nevner flere butikknavn i fleng.

A: Vet ikke jeg, svarer gutten, tror det var Rema, mens han sluker i seg de siste smulene av herligheten.

 

 

 

Fra det øyeblikket var jeg helt fortapt. Jeg husker ikke engang hvordan jeg kom meg gjennom resten av den skoledagen. Stakkars elevene. Eneste jeg tenkte på var kanelknekkebrød og hvor man kunne få tak i dem. Og som jeg gledet meg til å fortelle denne nyheten til tulipanmannen!

 

 

Det viste seg at vi måtte helt til Sverige for å få tak i denne herligheten, for det var ikke mulig å få kjøpt det her jeg bor. Og selv om jeg kjøpte noen pakker så ble det jo fort tomt. Og dagene og månedene gikk. Det har faktisk gått snart 2 år siden sist jeg spiste kanelknekkebrød. Men så fikk vi en mulighet til å dra til Sverige i sommerferien vår i år, og gjett hva som ble nærmest hamstret på den turen!? Nettopp, min andre kjærlighet:)

 

De smaker fortreffelig sånn som de er, men med epleskiver og litt ekstra kanel på smaker de himmelsk!

 

♥♥♥♥♥

*Hvite tulipaner*