Store barn, små gleder…del II

Her om dagen var tulipanmannen og jeg på en leketøysbutikk for å kjøpe bursdagsgave til sønnen til ei venninne. Det skal sies at verken tulipanmannen eller jeg har noe særlig peiling på hvilke leker som er kule og ikke, så vi pleier alltid å kjøpe Lego. Men denne gangen hadde vi lyst å være mer kreative, så vi spurte selvfølgelig moren til gutten om det var noe han ønsket seg, og hva han likte. Jo da, gutten, som fylte 8 år, var kommet i en spionfase og ønsket seg spionutstyr. Ikke hadde vi hørt om noe sånt engang, men dette skulle vi undersøke nærmere.

 

  

 

Vel framme på leketøysbutikken ble tulipanmannen og jeg (for det meste jeg) helt overveldet av alle de skjønne lekene. Jeg gikk straks til hyllen med treleker, som forresten var skuffende liten. Tulipanmannen, som var litt mer målrettet, gikk for å spørre om hjelp, og etter en liten stund fant vi frem til hyllen med spionutstyr. Etter mye frem og tilbake, om hva som var kult og ikke kult, fant vi et par solbriller med en slags innebyd mikrofon og øreplugg. Veldig high tech avlyttingsutstyr som passet for en 8-åring. Gaven var i boks og vi var på vei til å betale, da vi kom på at gutten også ønsket seg en annen ting, nemlig klinkekuler. Klinkekulene skulle være matte og ikke blanke, siden han hadde mange blanke og ingen matte kuler.

 

  

 

Bare ordet klinkekuler tok meg 20 år tilbake i tid, og jeg fikk et aldri så lite flashback på leketøysbutikken. Flashback til 80-tallet da klinkekuler var så tøft, men siden jeg var en skikkelig jålejente med rosa kjoler og lakksko, falt det meg aldri inn å leke med klinkekuler. Jeg bare så på de andre barna leke med det. Jeg klarte til og med å huske hvordan klinkekulene så ut, blanke med noen fargerike streker inni. Plutselig blir jeg dratt ut av flashbacket mitt av tulipanmannen som konstaterer å ha funnet de riktige klinkekulene og ville betale. Og selv om jeg fortsatt var litt omtåket og forfjamset, klarte jeg, med mitt skarpe blikk, å se klinkekulene tulipanmannen hadde funnet. Og vet dere hva jeg så? Jeg så de fineste klinkekulene i manns minne, de var ikke blanke med streker inni, de var matte og hadde de nydeligste fargene man kunne tenke seg. For å gjøre denne historien kortere…jeg nektet å dra fra leketøysbutikken uten en pose med klinkekuler til meg selv. Og siden jeg er gift med verdens snilleste mann, kunne han ikke gjøre noe annet enn å kjøpe med en pose til meg også.

 

  

 

Så her er jeg altså, 28 år og har mine egne klinkekuler. Til tross for at jeg går med både rosa kjoler og lakksko. Tanken var nok aldri at jeg skulle leke med disse skjønningene. De skal bare stå til pynt. Akkurat nå pynter de opp så fint på spisebordet på kjøkkenet, og jeg er litt betatt. På en måte er jo tulipanmannen heldig som har en så enkel sjel å leve med. En sjel som ikke trenger de store gledene her i livet for å være lykkelig, men setter utrolig stor pris på de små gledene ;)

 

Nok en ny uke står for tur. Ønsker deg som er innom en herlig uke.

*Hvite tulipaner*